Fra Heinrich Müllers andaktsbok Nåde og Sannhet.
24. MAI.

Herren sa til min herre: Sett ved min høyre hånd, inntil jeg legger dine fiender til skammel for dine føtter! Sal. 110, 1.

Det som David her forutsa i ånden, er oppfylt ved Kristi himmelfart. Jesus ble tatt opp til Himmelen og sitter ved Guds høyre hånd. Egentlig har Gud ingen hånd, for Han er jo en Ånd. Men Skriften uttrykker ved Guds høyre hånd Hans allmakt, alle steds nærvær, Hans herredømme og Hans majestet. Å sitte betyr her å hvile. Likesom Gud hvilte etter skapelsen, slik hviler Kristus etter gjenløsningsverket. Hans kamp er utkjempet offeret brakt – som gjelder i evighet. Heretter trengs det derfor ikke noe annet offer. Alt er fullendt og beredt til vår salighet. Vi skal også hvile fra vår møye og vårt arbeid her på jorden, når våre sjeler går til Himmelen. Men hvilen i Himmelen er ikke noe ørkesløst liv. Å sitte betyr også å regjere. Jesus sitter ved Guds høyre hånd, betyr: Han hersker med Faderen i Hellig Ånds enhet. Englene står for Ham som Hans tjenere. Han befaler, og de adlyder. Hvor trøstefullt dette er for deg, fattige synder! Din yppersteprest sitter ved Guds høyre hånd og trer fram for deg med sin forbønn. Din konge sitter ved Guds høyre hånd og beskytter deg. Hans er all makt i Himmelen og på Jorden. Derfor frykt ikke! Hans arm kan forandre alt, Hans makt kan dempe all list og vold fra dine fiender. Han kan slukke dine sorger og styre alt ondt til din salighet. Håp på Ham og be til Ham med hjertelig tillit. Går du nedbøyet og sorgfull, se opp til Himmelen! Der er din Jesus ved Guds høyre hånd, og der skal også du ha gledes fylde og livsalighet i evighet.

Halleluja, vårt Hoved seg ved Guds høyre hånd har satt,
Tilbedet og høylovet Av alle himler dag og natt! I sådant herresete
Vårt kjød og blod vi ser, Da nå vi vel oss glede og aldri sørge mer,
Da alle rikers rike Vår broder forestår,
Og vi engang tillike Med våre kroner går.

Si priser alle skarer Den store Herres høye makt,
Som Opp til Himmels farer, Sin hjord å tage der i akt!
Ned faller og tilbeder Hans godhet hva I kan, Som oss et sted bereder
I Himlens frydeland! Ja, la oss dit henrykkes, O Jesus, deg å se,
O Herre, la det lykkes! Akk, når mon det skal skje?

Fra Heinrich Mûllers andaktsbok Nåde og Sannhet.
23. MAI

Da ble Herren opptatt til himmelen og satte seg ved Guds høyre hånd. Mark. 16, 19.

Kristi himmelfart foregikk på den førtiende dag etter Hans oppstandelse. Enda en gang hadde Han samlet sine disipler på, Oljeberget, og da Han talte med dem og velsignet dem, ble Han tatt opp mens de så på det og en sky tok Ham bort fra deres Øyne. Skyen var Hans triumfvogn, som det stor skrevet: Han gjør skyene til sin vogn. Dermed har Han antydet sin majestet, fordi Gud i Det Gamle Testaments ofte åpenbarte seg i en sky. Englene var også til stede. Vel så disiplene bare to av dem, men hadde Herren åpnet deres øyne, skulle de vel ha sett luften full av herlige engler i en stor omkrets. Når en himmelsk hærskares mangfoldighet sang en lovsang for Jesus da Han lå i krybben i Betlehem, hvor meget mer må de ha sunget for Ham med fryd og jubel da Han satte seg på sin herlighets trone! Da gjenlød himlene av frydesangen: Gud fór opp med fryderop, Herren med basuners lyd. Lovsyng for Gud, lovsyng! Lovsyng for vår Konge, lovsyng! Sal. 47, 6 – 7. Mitt hjerte, når du skal holde din himmelfart ved ditt livs ende, da vil englene heller ikke være langt fra deg. De vil ta din sjel og bære den bort i Abrahams skjød. Trøst deg med det nør du dør. Men tenk også på at Herren er fart opp under velsignelse, og hvilken velsignelse Han har etterlatt oss. Velsign din families og om Gud har gitt deg jordisk gods, så tenk på de fattige, kirkene og skolene, så skal din arv være velsignet. Men den beste velsignelse du skal etterlate deg, er eksemplet på et gudfryktig liv og en fredfull bortgang. Etterlater du deg denne velsignelse, da skal man ikke bare kalle deg den salige, men du skal i sannhet være salig hos Herren.

Til Himlen fór mitt hoved opp. Jeg, som et lem på Jesu kropp,
Vil glad i ånden være, At jeg og engang komme kan
Til det forjetted’ Himelens land, Min kron’ og krans å bære
I evig fryd og ære.

O verden, ha da gode natt! I Himlen er min sjeleskatt;
Jeg Vil fra Jordan stige; Din lyst, ditt gull, din høyhet ei
Skal hindre meg her på min vei. Farvel vil Jeg deg sige.
Kom, søte Himmerike!

Fra Heinrich Müllers andaktsbok Nåde og Sannhet
19. MAI

Jeg er kommet for at de skal ha liv og ha overflod. Joh. 10,10.

Jesus er godheten selv. Alt det som er godt, det meddeler seg: Et godt tre i sine frukter, en frisk kilde i sitt vann. Jesus er kilden som strømmer over av bare gode gaver. Han meddeler oss alt hva Han har og formår, og Han blir selv vår del og vårt hjertes trøst. Sitt liv har Han gitt til vår frelse. I dåpen blir Han vår kledning og prydelse. For I, så mange som er døpt til Kristus, har iført eder Kristus. Gal. 3, 27. I den hellige nattverd blir Han vår mat og drikke. Alt dette gjør Han for at Hans liv skal flyte i oss, Hans liv bli våt liv, Hans salighet vår salighet. Han gir seg helt til eiendom for den troende sjel. Og den som har Ham, har nok. Hva skulle du mangle, når du har Jesus? Sannhet? Han er sannheten. Han er født og kommet til verden for å vitne om sannheten. Forlatelse? Han er forsoning for all verdens synd. Trøst? Han styrker sjelene og trøster alle som lider nød. Hjelp? Hans er all makt i himmelen og på jorden. Rikdom? Den rikdom som ikke forderves, den gir Jesus deg. Ære? Han gjør deg til Guds barn. Noen større ære finnes ikke. Langt liv? Den som tror på Ham, skal ikke evighet dø, men er gått over fra døden til livet.

O Jesus, du er min! Jeg vil og være din. Se, hjerte, sjel og livet
Har jeg, min Gud, deg givet. O, ta da ganske meg,
Gjør hva deg kan behage Av meg i mine dage, Til jeg deg bliver lik.

Jeg vil i hjertens tro Av deg få sjelero Og meg fra deg ei vende
Inntil min siste ende, Men på deg feste meg.
O Jesus, styrk meg svake, Si ingen meg bedrage Og skille meg fra deg.

Har jeg kun, Herre, deg, Kan intet røre meg. Ei Jorden og dens fakter,
Ei Himlen jeg da akter, Må jeg kun blive din.
Om liv og sjel vansmekte, Skal det Meg ei anfekte, Når Jesus kun er min.

Fra Heinrich Müllers andaktsbok Nåde og Sannhet
18. MAI

Kristi forløsning skal være en søt styrke for deg i all lidelse. Når en smertedag eller en sykdom besværer deg, så tenk hvor lite det er mot Kristi tornekrone og nagler. Må du gjøre noe eller avholde deg fra noe som er deg imot, så tenk på hvordan Kristus ble ført fanget og bundet fram og tilbake. Når et onde, legemlig eller åndelig, bekymrer deg, så styrk ditt hjerte og si: Hvorfor skulle ikke også jeg bære en liten sorg, når min Herre Jesus har svettet blod for meg i hagen? Jeg ønsker ikke å danse på roser, når min kjære Frelser har måttet vandre gjennom torner. En doven, skammelig tjener måtte det være, som ville ligge i sengen når hans herre må stride med dødens smerter. Ja, din gjenkjærlighet til Kristus skal stige så høyt at du for hans navns skyld gjerne gir ditt liv for dine og hans brødre. Det er dette Peter mener, når han sier: Fordi Kristus har lidd for oss i kjødet, så væpne eder med det samme sinn. Men hvem skal dette sinn komme fra? Kjæreste Jesus, du alene kan gi det. Derfor ber vi:

Jesus, din søte forening å smake Lenges og trenges mitt hjerte og sinn.
Riv meg fra alt det meg holder tilbake, Dra meg i deg, min begynnelse inn!
Vis meg rett klarlig min jammer og møye, Vis meg fordervelsens avgrunn i meg, At seg naturen til døden kan bøye, Ånden alene må leve for deg!

Styrk meg rett kraftig i sjelen der inne, At jeg kan finne hva Ånden formår,
Ta deg til fange min tale og sinne, Led meg og lokk meg så svak som jeg går! Meg og hva mitt er, jeg gjerne vil miste Når du alene i sjelen må bo,
Og seg omsider på døren må liste Hva som forstyrrer min inderlig ro.

Fra Heinrich Müllers andaktsbok Nåde og Sannhet
17. MAI

Troen farer opp til Himmelen og tar nåde på nåde. Kjærligheten farer ned til jorden og deler med sin neste av alt det gode som den har av Gud. Jesus er hodet, din neste er et lem på Hans legeme. Kristi legeme er ikke atskilt fra hodet. Enhver som elsker og ærer hodet, elsker og ærer også lemmene, og den som tjener lemmene, tjener også hodet. Hva I har gjort mot en av disse mine minste brødre, det har I gjort mot meg, skal Herren si på dommens dag. Kjærligheten til Ham er ett med kjærligheten til nesten. Kjærligheten tilføyer ikke nesten noe ondt. Den gleder seg ikke over urettferdighet, den bærer ikke nag og blir ikke forbitret. Den søker og trakter etter fred.

Tone: Fryd deg, du Kristi brud.
Den sanne kjærlighet Av ingen vrede vet,
Vil gjerne range være, Kan dog de svake bære,
Er nidkjær, sterk og veldig, Dog tålig og lemfeldig.

Usømmelighets sti Går kjærlighet forbi.
Hun søker ei sitt eget, Forbitres ei hvor meget
Man henne slår og plager. Hun etter fred kun jager.

Hun gledes ikke når Hun ser det ille går.
Men merker hun hvorledes Guds rike vidt utbredes,
At mange bliver gode, Da er hun vel til mote.

O Jesus, la meg så Din kjærlighet forstå,
At hva jeg foretager, Av kjærligheten smaker,
Så, alt mitt liv må være Din kjærlighet til ære!

Fra Heinrich Müllers andaktsbok Nåde og Sannhet.
15. MAI.

Det er umulig at et lys eller en ild kan brenne uten at de først er blitt antent. Slik er det også umulig at vi kristne kan elske, såfremt vi ikke først er elsket av Ham. Men en flamme antenner den annen. Kristus elsker oss, for at Han igjen skal elskes av oss. Han har fridd oss fra alle våre fienders hånd – det er Hans kjærlighet – for at vi, når vi er fridd, da skal tjene Ham alle vårt livs dager i hellighet og rettferdighet, som er Ham velbehagelig – det er vår gjenkjærlighet. Han har med sitt legeme ofret våre synder på treet – det vil si: Han har elsket oss – for at vi, avdøde fra synden skal leve i rettferdighet – det vil si: elske Ham igjen.

O Jesus, som har elsket meg, Ja, med så overmåte
Aldeles ubegripelig En kjærlighet og nåde,
O, tenn mitt hjerte an igjen Med kjærlighetens iver,
Så jeg giver Meg ganske til deg hen Og alltid hos deg bliver.

Fra Heinrich Müllers andaktsbok Nåde og Sannhet
13. MAI

Vi vet dette at vårt gamle menneske er korsfestet med ham, for at syndens legeme skal bli til intet, så vi ikke fremdeles skal tjene synden. Rom. 6, 6.

Det som Kristus er for deg, det må Han også bli i deg, et kors for ditt gamle menneske. Du kan jo aldri få brakt det dit at du ikke mer føler noen syndelyst. Du vil alltid føle den, men det må strides mot den. Det må være med deg som med et sykt menneske som er under behandling av legen. Det føler vel fremdeles sykdommen, selv om det stadig går i bedring. Begge deler må finnes i deg, følelse av synden og kamp imot den. Du må sukke etter fullkommenhet, som en syk etter sunnhet, og så daglig bli bedre og sunnere. I sannhet, der hvor Kristi forløsning blir rett grepet i troen, der er den ikke en tom, intetsigende, maktesløs tanke. Den ligger ikke stille, kald og død i hjertet, lik en belg uten saft og kraft. Men det strømmer liv og gjerning ut av den. Den vekker og antenner hjertet, forandrer forstand, sinn og tanker, virker liv, glede, trøst og styrke. Deri gjør deg flittig i alt det som behager Gud. Det er ikke nok for Kristus at du bare hører om Hans forløsning, kjenner den og taler om den. Men den må gripes ved troen av det indre menneske, og av det ytre utoves i kjærlighet. Dag for dag avdør du da fra de syndige lyster inne i deg, og deretter i det ytre vil du da også avlegge syndens gjerninger. Ellers er ordet om korset ikke til mer nytte for deg enn et sunt, styrkende legemiddel ville være for et dødt legeme.

Med deg, min Frelser, vil jeg lide Nød, hån og spott, bedrøvelse.
De her i tro tålmodig stride, De skal på hin dag evig le.
Her går du selv med dem i strid og gir dem hisset evig fryd.

Slå ned hos meg all jordisk tanke, Demp alle kjødets lyster platt,
Så jeg i deg må daglig sanke Din Ånds og dyders dyre skatt.
Du er min perle og mitt alt, Deg ene har jeg meg utvalgt.

Men leer meg nøye ettertenke å være din, hva som rett er,
Meg i din kjærlighet få senke, Ei følge mitt, men ditt begjær,
Fornekte alt og velge deg, Deg elske og forglemme meg.

Fra Heinrich Müllers andaktsbok.
I Kristus har vi forløsning ved hans blod, syndenes forlatelse. Kol. 1, 14.

Den forløsning som Kristus Jesus har brakt i stand ved sitt blod, er vår eneste trøst. Men hvordan vil du takke Ham for det? Hvordan vil du prise din forløsning? Du priser den best ved å akte dine synder å være store. Bli en fiende av dine synder, som har forårsaket Kristus så mange tunge lidelser. Lær av Hans pine hva for en gruelig ting synden er, og se hva du har fortjent med den. Gruer du for den, så hør Guds Ord, som sier at du trygt kan forlate deg på at Kristus har båret din synd og forløst deg fra all straff. Betrakt Kristi vennlige hjerte, hvor fullt det er av kjærlighet til deg, og hvor villig Han har båret din synd. Da blir ditt hjerte kjærlig mot Ham, og din tro og tillit til Ham styrket. Stig så videre gjennom Kristi hjerte inn i Guds hjerte, og lær å forstå det ord: Så har Gud elsket verden, at Han har gitt sin Sønn, den enbårne. Slik vil ditt hjerte bli bøyd til Gud og bli fiendsk mot synden, ikke av frykt for straff, men av kjærlighet. Du tenker da: Synden, som har pint min Jesus, skal ikke behage meg på noen måte. Det som var galle for Ham, skal ikke være sukker for meg. Det som har drept Ham, skal ikke leve i meg. Jeg vil korsfeste det som har korsfestet Ham.

Når meg min synd vil krenke, O, søte Jesus Krist,
Da la meg vel betenke At du korsfestet est,
Og all min syndestraff og ve Har taget da du døde,
Med deg på korsets tre.

Akk, la din marterplage Hver time og hvert sted
Meg minne å forsage All synds begjærlighet.
Ja, la meg ei evinnelig Forglemme hva det kostet,
Da du forløste meg.