Fra Heinrich Müllers andaktsbok Nåde og Sannhet
13. MAI

Vi vet dette at vårt gamle menneske er korsfestet med ham, for at syndens legeme skal bli til intet, så vi ikke fremdeles skal tjene synden. Rom. 6, 6.

Det som Kristus er for deg, det må Han også bli i deg, et kors for ditt gamle menneske. Du kan jo aldri få brakt det dit at du ikke mer føler noen syndelyst. Du vil alltid føle den, men det må strides mot den. Det må være med deg som med et sykt menneske som er under behandling av legen. Det føler vel fremdeles sykdommen, selv om det stadig går i bedring. Begge deler må finnes i deg, følelse av synden og kamp imot den. Du må sukke etter fullkommenhet, som en syk etter sunnhet, og så daglig bli bedre og sunnere. I sannhet, der hvor Kristi forløsning blir rett grepet i troen, der er den ikke en tom, intetsigende, maktesløs tanke. Den ligger ikke stille, kald og død i hjertet, lik en belg uten saft og kraft. Men det strømmer liv og gjerning ut av den. Den vekker og antenner hjertet, forandrer forstand, sinn og tanker, virker liv, glede, trøst og styrke. Deri gjør deg flittig i alt det som behager Gud. Det er ikke nok for Kristus at du bare hører om Hans forløsning, kjenner den og taler om den. Men den må gripes ved troen av det indre menneske, og av det ytre utoves i kjærlighet. Dag for dag avdør du da fra de syndige lyster inne i deg, og deretter i det ytre vil du da også avlegge syndens gjerninger. Ellers er ordet om korset ikke til mer nytte for deg enn et sunt, styrkende legemiddel ville være for et dødt legeme.

Med deg, min Frelser, vil jeg lide Nød, hån og spott, bedrøvelse.
De her i tro tålmodig stride, De skal på hin dag evig le.
Her går du selv med dem i strid og gir dem hisset evig fryd.

Slå ned hos meg all jordisk tanke, Demp alle kjødets lyster platt,
Så jeg i deg må daglig sanke Din Ånds og dyders dyre skatt.
Du er min perle og mitt alt, Deg ene har jeg meg utvalgt.

Men leer meg nøye ettertenke å være din, hva som rett er,
Meg i din kjærlighet få senke, Ei følge mitt, men ditt begjær,
Fornekte alt og velge deg, Deg elske og forglemme meg.

Fra Heinrich Müllers andaktsbok.
I Kristus har vi forløsning ved hans blod, syndenes forlatelse. Kol. 1, 14.

Den forløsning som Kristus Jesus har brakt i stand ved sitt blod, er vår eneste trøst. Men hvordan vil du takke Ham for det? Hvordan vil du prise din forløsning? Du priser den best ved å akte dine synder å være store. Bli en fiende av dine synder, som har forårsaket Kristus så mange tunge lidelser. Lær av Hans pine hva for en gruelig ting synden er, og se hva du har fortjent med den. Gruer du for den, så hør Guds Ord, som sier at du trygt kan forlate deg på at Kristus har båret din synd og forløst deg fra all straff. Betrakt Kristi vennlige hjerte, hvor fullt det er av kjærlighet til deg, og hvor villig Han har båret din synd. Da blir ditt hjerte kjærlig mot Ham, og din tro og tillit til Ham styrket. Stig så videre gjennom Kristi hjerte inn i Guds hjerte, og lær å forstå det ord: Så har Gud elsket verden, at Han har gitt sin Sønn, den enbårne. Slik vil ditt hjerte bli bøyd til Gud og bli fiendsk mot synden, ikke av frykt for straff, men av kjærlighet. Du tenker da: Synden, som har pint min Jesus, skal ikke behage meg på noen måte. Det som var galle for Ham, skal ikke være sukker for meg. Det som har drept Ham, skal ikke leve i meg. Jeg vil korsfeste det som har korsfestet Ham.

Når meg min synd vil krenke, O, søte Jesus Krist,
Da la meg vel betenke At du korsfestet est,
Og all min syndestraff og ve Har taget da du døde,
Med deg på korsets tre.

Akk, la din marterplage Hver time og hvert sted
Meg minne å forsage All synds begjærlighet.
Ja, la meg ei evinnelig Forglemme hva det kostet,
Da du forløste meg.

9. MAI

Sannelig, våre sykdommer har han tatt på seg, og våre piner har han båret. Men vi aktet ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig. Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom. Es. 53, 4 – 5.

Disse ord vil jeg skrive i mitt hjerte, og ingen skal rive dem ut igjen. Jesus er det alle profeter vitner om, at i Hans navn skal alle som tror på Ham, få syndenes forlatelse. Er mitt navn synder, så er Hans navn Fre1ser. Av meg selv er jeg fortapt, av Jesus er jeg funnet og rettferdiggjort. Han er Guds tjener, som har båret våre sjelers sykdom og tatt på seg vår straff. Han har gitt seg selv til en gjenløsningsbetaling for alle. Er Jesus alle menneskers Frelser, så har også jeg forløsning ved Hans blod, nemlig syndsforlatelse. Ennå er ingen som håpet på Ham, blitt til skamme. Den som kommer til Ham, blir ikke bortvist. Jeg skal ikke være den første som Han støter fra seg i skjensel og elendighet. Han kan hjelpe, Han vil hjelpe, Han hjelper fra all synd.

Her ser jeg jo et lam å gå, Som seg til døden skynder,
Et tålig lam, som – bærer på All verdens sorg og synder.
Til pinebenken star Hans hu. Han sier: Se, her står jeg nu,
For Adams kjønn å stride. Man viser alle piner frem,
Han svarer: Gjerne, hvert et lem Er ferdig til å lide.

Mitt liv det er i Jesu blod, Tross alle dødens pile.
Gir hele verden meg imot, Jeg deri har min hvile.
Det lindrer alle sjelesår, Forfrisker motet når jeg går
Beklemt med svare tanker. Når mange plagers hvirvelvind
Forvirre vil mitt svake sinn, Da er Hans kors mitt anker.

Og jeg så en stor, hvit trone og ham som satt på den. Jord og himmel flyktet bort fra hans ansikt og var ikke lenger til.

Og jeg så de døde, både store og små: De sto foran tronen, og bøker ble åpnet. Så ble en annen bok åpnet, livets bok. Og de døde ble dømt etter det som sto skrevet i bøkene, etter sine gjerninger. Havet ga fra seg de døde som var der, og døden og dødsriket ga fra seg de døde som var i dem, og enhver ble dømt etter sine gjerninger. Så ble døden og dødsriket kastet i ildsjøen. Og ildsjøen, det er den annen død. Og om noen ikke var skrevet inn i livets bok, ble han kastet i ildsjøen.

Og jeg så en ny himmel og en ny jord. For den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer. Og jeg så den hellige byen, det nye Jerusalem, stige ned fra himmelen, fra Gud, gjort i stand og pyntet som en brud for sin brudgom. Og jeg hørte fra tronen en høy røst som sa:
«Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem. Han skal være deres Gud.

Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte.

Fra Åp. 20 og 21

Fra Aftenposten:

Over halvparten av Oslo-elevene har opplevd jødehets. Hva gjør vi? Temperaturen var høy på Litteraturhuset mandag kveld.

Nye undersøkelser viser at nordmenns negative holdninger til jøder har forsterket seg i det siste. Kl 19 i kveld møttes kunnskapsminister Kristin Halvorsen, Fritt Ord-vinner Sarah Azmeh Rasmussen, forsker Claudia Lenz fra Wergelandsenteret og den jødiske forfatteren og journalisten Mona Levin til debatt om jødehat på Litteraturhuset i Oslo.

Om du trodde jødehat hører fortiden til, har du ikke fulgt med. En undersøkelse fra Oslo-skolen, landets klart mest multietniske og største kommune, viser at jødene er den gruppen som er aller mest utsatt for rasistisk hets.

Har det verst

Undersøkelsen fra Oslo kommune forteller oss at en av tre jødiske barn blir rammet av rasisme ofte, mens bare 5 prosent av muslimske barn har opplevd det samme. Hele 52 prosent av elevene har opplevd negativ bruk av ordet “jøde”. Undersøkelsen viser at ordet “jøde” faktisk blir brukt som et generelt skjellsord, både mot jøder, muslimer og andre i Norge.

Da den første timen av debatten var over, hadde det tegnet seg en klar motsetning mellom Sara Azmeh Rasmussen og Kristin Halvorsen. Azmeh Rasmussen har vokst opp i Syria og fortalte at hun vokste opp omgitt av jødehat.

Omgitt av jødehat

- Det muslimske jødehatet er et klassisk, gammelt fenomen. Det oppsto som en reaksjon på at jødedommen var en konkurrerende religion til islam. Det vi ser i Norge i dag, er et mye tydeligere, mer uttalt jødehat som ikke er tildekket som noe annet, påpekte Rasmussen. Kristin Halvorsen ble direkte sint da Fritt Ord-vinneren Azmeh Rasmussen påpekte at deler av den norske venstresiden utilsiktet virker legitimerende på jødehatet. Hun lurte på hvorfor venstresiden ikke organiserte et fredsskip til støtte for de over ti tusen syriske sivile som er drept i det siste årets kamphandlinger, mens palestinerne fikk alt engasjementet.

Fant seg ikke i det

Halvorsen på sin side ville ikke finne seg i kritikken.

- Det må være lov å kritisere staten Israels politikk uten at det skal kalles antisemittisme. Hvis det ikke er lov, kommer vi ikke til å finne de lagene vi er helt avhengige av å diskutere på. Jeg forbeholder meg retten til både å kritisere staten Israel og samtidig aktivt motarbeide antisemittisme, sa hun.

Azmeh Rasmussen påpekte like fullt at ingen fra SV viste seg da hun var med på å organisere en fredsmarkering til støtte for Syra. Halvorsen svarte henne:

- Dette synes jeg er ganske grove beskyldninger. Vi har stått på for å finne fredelige løsninger mellom palestinere og Israel. At enkelte skal bruke det som noe annet, kan jeg ikke ta ansvaret for, sa Halvorsen.

Har fått elefanthud

Mona Levin fortalte om sine egne erfaringer som jøde i Norge, en minoritet med bare 1400 medlemmer.

- Jeg hadde aldri trodd jeg skulle stå her og debattere dette i Norge. Skjellsord, urinering på synagogen, sjåfører som nekter å kjøre folk til synagogen i Oslo er situasjonen i dag. Det er registrert 11 hendelser bare i mars. Selv opplever jeg det ikke, annet enn på eposten min, når jeg har skrevet noe i avisen. Kommentarfeltene har jeg lært meg ikke å lese. Etter hvert opparbeider man seg elefanthud. Det jeg kjenner mest på, er all den ubevisste antisemittismen, for eksempel i aviser, som skriver ting som “Tyskerne drepte jøder, sigøynere og dessuten mange helt uskyldige mennesker”. Det farlige er denne gruppetenkningen, der man tillegger jødene en masse dårlige egenskaper, sa hun.

Så paralleller

Kristin Halvorsen gjentok gang på gang at det var viktig å se paralleller mellom muslimhets og islamofobi. Mona Levin mente at de ikke to kunne sammenstilles, fordi holocaust så langt overgår forfølgelsen av muslimer. Hun sa:

- I ti år har reist rundt og snakket om antisemittisme. Ikke én gang har jeg snakket om Israel og Israels politikk. Jeg snakker bare om jødisk historie i Norge. Halvorsen sier at det må gå an å kritisere Israel og kjempe mot antisemittisme. Det vil jeg snu på, og si at man må kunne snakke om antisemittisme i Norge, uten å snakke om Israel, sa Levin.
Vil ha ny markering

Etter innlederne kom en rekke forslag til hva som kan gjøres med situasjonen, både fra salen og på scenen. Kristin Halvorsen mente at kunnskap formidlet gjennom skolen er det viktigste virkemiddelet. Mona Levin påpekte at Israelskepsisen er så stor i skolen at det er problemer for henne og andre med å komme gjennom med sin kamp mot antisemittisme. Kristin Halvorsen mente at det ikke kan overlates til den enkelte lærer å informere om for eksempel holocaust.

– Dette er ikke noe som er privatisert til den enkelte lærer. Dette er noe skoleeier, og vi alle, må ta ansvaret for. Bare slik kan vi sikre at de som har foreldre som ikke har lært om jødeforfølgelsene i sine hjemland også får denne viktige kunnskapen, sa hun.

Både Levin og Halvorsen var enige i at det nå er viktig å fokusere på jødene som ble deportert fra Norge til konsentrasjonsleirene, fordi det er lettere for ungdom å forholde seg til det som er nærmere. Jens Stoltenberg markerte i år 27. januar, dagen for frigjøringen av de gjenværende jødene i Auschwitz, ved å beklage deportasjonene av norske jøder.

– I år var det 27. januar som ble markert. Jeg synes det er mye viktigere å markere 26. november, dagen da jødene ble deportert fra Norge. Det vil bringe problemstillingen mye nærmere oss, foreslo Levin.

Blander mennesker og stat

Norge er på dette feltet langt fra det harmoniske landet mange ønsker å tro. Våre holdninger til jøder blir i overraskende stor grad formet av staten Israel, til tross for at landet langt fra er representativt for norske jøder.

I en undersøkelse som ble lagt frem av amerikanske organisasjonen Anti-Defamation League i mars, svarte 78 prosent av nordmenn at deres holdninger til jøder er forverret. Bare Ungarn og Nederland har høyere svarprosent på dette spørsmålet enn Norge.

På spørsmålet “Er din holdning til jøder påvirket av handlinger gjennomført av staten Israel?”, svarte hele 39 prosent ja. Nær fire av ti innrømmer altså at de ikke klarer å skille mellom jødiske mennesker og Israel. Ingen av de ti europeiske landene har så “dårlig” score på dette spørsmålet. Selv i Ungarn, et land som har vært mye i fokus på grunn av høyreekstreme holdninger, sier bare 27 prosent seg enig i dette.

Fra Heinrich Müllers andaktsbok Nåde og Sannhet.
6. MAI

Forarbeid eders egen saliggjørelse med frykt og beven. Fil. 2, 12.

Hva menes det med det? En kristen skal jo glede seg alltid og overalt. I Herren skal han glede seg: Jeg har en Frelser. Men frykte skal han: Jeg er svak og overalt I fristelse. Skjelve Skal han for synden. mitt hjerte, din Jesus skalv i Getsemane, og hele Hans legeme bevet som løvet på trærne. Det er din synd som er skyld i dette. Ta det til hjerte! Når en syndelyst, en syndetanke kommer opp i din sjel, så skal du skjelve over den og tenke: Akk, min Jesus måtte skjelve for min synd, hvordan skulle da jeg kunne utføre den onde lyst? De ugudelige, som forakter Kristi lidelse, skal skjelve når hele verdens Dommer vil stå opp mot dem. Når du skjelver her, du troende sjel, da står Herren ikke mot deg, men for deg. Da har du en talsmann i Ham – og ingen streng dommer. Grip Ham i troen, og du skal leve.

Jesus, hjelp at verden seg Må til deg omvende,
Og i nådens rike deg Retteligen kjenne!
Djevelens makt du sønderslå, La hans list bortvike,
La oss i ditt fotspor gå Inn i Himmerike!

Jesus, styrk med veldig hånd Meg og alle fromme,
Så jeg her i verden kan Tro og til deg komme,
Følge deg, og I all nød Stadig ved deg henge,
Og igjennom nød og død Inn I Himlen trenge!

Fra Hans Nielsen Hauges Postille.
Evangeliet på tredje søndag etter påske.
Joh. 16, 16 – 22.

En liten stund, og I skal ikke se meg, og atter en liten stund, og I skal se meg; for jeg går hen til Faderen. Da sa noen av hans disipler til hverandre: Hva er dette han sier oss: En liten stund, og I skal ikke se meg, og atter en liten stund, og I skal se meg; og: For jeg går til Faderen? Da sa de: Hva er det han sier: En liten stund? Vi forstår ikke hva han taler. Jesus visste da at de ville spørre ham, og sa til dem: Spør I hverandre innbyrdes om dette at jeg sa: En liten stund, og I skal ikke se meg, og atter en liten stund, og I skal se meg? Sannelig, sannelig sier jeg eder: I skal gråte og hyle; men verden skal glede seg; og I skal være bedrøvet, men eders bedrøvelse skal bli til glede. Når kvinnen føder, har hun bedrøvelse, fordi hennes time er kommet; men når hun har født barnet, kommer hun ikke mer den trengsel i hu, av glede over at et menneske er født til verden. Således har også I nå bedrøvelse; men jeg vil se eder igjen, og eders hjerte skal gledes, og ingen tar eders glede fra eder.
For ennå er det bare så kort en stund, så kommer han som skal komme, og han skal ikke dryge. Men den rettferdige, at troen skal han leve; men dersom han unndrar seg, har min sjel ikke behag i ham. Heb. 10, 37 – 38. Med disse Ord kunne vårt Evangelium sammenbindes, da Jesus sier: En liten stund, og I skal ikke se meg, og atter en liten stund, og I skal se meg; for jeg går hen til Faderen. At det er lite og kort av det gode vi har og nyter i verden, enten legemlig eller åndelig, det synes alltid vi, og derimot når noe ondt, trengsel, sorg, sykdom, angst og fortapelse, enten av sjel eller legem, ja begges vel, da synes vi tiden er lang, selv om det er bare et lite øyeblikk vi lider, hvor lenge det enn kan være her i tiden, mot den glede som vi mottar hisset, med trøst og husvalelse i den evige glede.
Vi vil ikke tale om de kjødelige sorger av verdens bedrøvelse for dens motgang, eller de gleder av og over verdens gods og velstands florering. For de er altfor ustadige, dårlige og elendige, som bringer menneskene lengre og lengre bort fra Gud, så lenge de lar det første smerte seg, med bedrøvelse, knurr og utålmodighet, med missfornøyelse, og det andre inntar sitt hjerte, opphøyer seg, blir stolte, forlater seg på det gode, elsker eller gleder seg i skapningen og ikke tenker på Skaperen, å elske, takke, og tjene Ham: Slike er nedsenket og senker seg mer og mer i fordervelsens mørke.
Vi vil derfor betrakte dem som dras av Åndens lys og er kommet til noen følelse i sin sjel om den tilkommende straff og belønning, kjenner enten til den onde angst i sin Ånd, eller de søte kjærlighets gleder. Disse som henger ved slike følelser, kan og ta mye av veien, som jeg har skrevet litt om i mine forrige skrifter, så vel som især talt muntlig med den slags mennesker som ligger fanget eller forhindret fra å tjene Gud på grunn av følelsene. Jeg kan da ikke uttrykke eller forklare det med Ord, så mange avveier og atskillige forhindringer som det er. For som noen ikke akter om samvittighet og Åndens vitnesbyrd, hva som den vitner, vekker opp, drar og gleder dem i, når de gjør godt eller straffer og tukter dem fra, når de gjør ondt.
Så er det andre igjen som ligger og søker etter følelser, især de søte kjærlighets stråler av glede i Ånden, som Gud har lokket dem ved og gir dem en forsmak på, i stedet for dette skulle de da søke ved dette kjærlighets Lys hva Guds vilje er, så de kunne elske Ham igjen, som lar dem smake at Han elsker dem, og derfor bør de tjene Ham og oppofre seg helt med legem og sjel til Hans velbehagelige vilje, grunne på Hans Lov, bevise sin neste alt godt, som Guds Ånd henviser dem til. Alt dette akter de ikke på, men henger ved følelsen, vil ha de gleder og når Gud unndrar dem, da er de fulle av egenvilje, knurr og lengsel for å få dem igjen. De vil omgås i beskuelsen, glede seg, tjene og takke Herren for sitt gode så lenge Han står over dem, og gir rundelig det de vil ha, så er det vel, ellers ikke, og de tjener dem som øyentjenere. Ef. 6, 6. Likeså og ved engstelser er atskillige forvendte, så når Gud tukter dem, da på den ene side er de foregiven, utålmodig og urolig, så de derved ikke trakter etter å forbedres og bli synden kvitt, undersøke hva de har gjort, og ha sorg over det onde, som er bedrøvet, streber alvorlig på å vil omvende og forbedre seg. Men bare sørger for at de ikke kan få lov å leve i sine synder.
Andre tar trøst i deres angst, at fordi de lider slike refselser så skal de ha nåde hos Gud, ja krever og trøster seg ved at de skal ha lønn og glede i det evige liv, selv om det er likeså urettferdig som at et ondt barn ville kreve trøst av foreldrene når de straffer det, fordi det har gjort dem all skade, skam og vannære, som de vil vedbli å gjøre og viser ingen lydighet, så og disse gjenstridige. De kommer ikke til noe forandret sinn og lydighet ved Åndens virkninger, som arbeider på å ville gjenføde og omskape dem, men det går med dem som profeten sier: Veer som hos den fødende kvinne skal komme over ham. Han er en uforstandig sønn. Når tiden er der, kommer han ikke fram fra mors liv. Hos. 13, 13. Likevel gjør noen det av falskt begjærlighet etter de gledelige følelser og med forherdelse mot den straff de føler å ha fortjent. Andre uopplyste elsker vel Gud, men synes at det var kjærest at de kunne ha de gleder bestandig, og frykter for at de ikke er i nåde hos Gud, når Han har unndratt dem den følelige nærhet. De ser ikke inn i Guds råd eller har forstand på at Han vil skjule seg, for at de kan bli prøvet, og at de ikke tåler å ha disse gleder bestandig i dette liv på grunn av naturens fordervelse, og egen begjæring av sikkerhet, egen ære, egen vilje, med mer, som skader dem.
Det skjer og at de uopplyste tar feil på den ene side så når de har angst, og deres hjerte brenner av uro for deres vantros skyld, at de har overtrådt Guds Bud, glemt Hans Ord og befalinger: å tro å gjøre, så tar de tillit til det at de for slike engstelsers skyld og tårer skal være iblant de botferdige, trøster seg ved det og tenker at det er å være brennende i ånden, selv om de ligger ved følelsen og har ingen tros kraft til å tjene Herren som det hører til. For å brenne i Ånden, Rom. 12. kp. er når en har drift av Guds kjærlighet til å gjøre det gode. Andre frykter i angsten, at de ikke skal være i nåde hos Gud for de føler tuktens Ånd, de er redde og vil gjerne unnvike for den. Likevel, den kjære Faders refselse er nyttig. Heb. 12. kp. De kan og på den ene måte, bedrøve Ånden for uskyldighet, så når de har tenkt, talt og gjort det som rett er, så kan det skje av frykt og uforstand, at de tenker det ikke er rett, dette innskyter også fiendene. Dette, dersom de samtykker, vil føre dem i angst. På den andre side så skjer det av uforsiktighet, ved overtredelser. Jesus med sin Ånd må da mange ganger vike, både fra og til oss, bedrøve og glede oss eller trøste og straffe oss, for vi skal bli likedannet etter Ham, i å elske og tjene Gud og vår neste. Om denne bortgang og igjen – komme, at vi føler og ser Ham i troen, hører Herrens tale innen i vår Ånd. Det er vi svært uforstandige på. Likesom disiplene, som ikke visste hva han sa om denne bortgang. Derfor sier Jesus: Sannelig, Sannelig sier jeg eder: I skal gråte og hyle; men verden skal glede seg; og I skal være bedrøvet, men eders bedrøvelse skal bli til glede.
Det er da det beste for oss, å være bedrøvede og alltid omgås varsomt. For salig er det menneske, som alltid frykter, Ord. 28, 14, nemlig av kjærlighet, og er varsom for å gjøre sin Herre imot, for etter sorgen kommer da glede. Jesus bruker en fødende kvinne som eksempel. Hun har bedrøvelse fordi hennes time er kommet, men når hun har født barnet, kommer hun ikke mer den trengsel i hu, av glede over at et menneske er født til verden. Således har også I nå bedrøvelse; men jeg vil se eder igjen, og eders hjerte skal gledes, og ingen tar eders glede fra eder. Kan da en kjødelig mor glemme all smerte hun har for å føde, fordi at et menneske er kommet til verden. Mon ikke vi da mye mer, skulle glemme all den sorg og smerte vi lider i vårt kjød, denne korte stund for å unnfange og føde Jesu aller helligste vilje og utrette Hans gjerning her på jorden, når han om en liten stund vil glede oss igjen i evighet. Hvor vår glede aldri skal forgå eller noen skal ta den fra oss.
Dette visse håp og faste tro, burde styrke oss bestandig og gi oss føde, som apostelen i vår begynnelses Ord sier, at den rettferdige skulle leve av sin tro, når vi er rettferdiggjorte på grunn av troen, og den har renset vårt hjerte fra synden, så vi hater den kjæreste skjødesynd (vanesynd) og har fred med Gud, på grunn av vår Herre Jesus Kristus, Rom. 5, 1, så vi elsker hans befaling, og vår lyst er å holde dem, da skal vi ha fred i det og leve av denne tro kraft, om det usynlige skjulte for sansene og de utvortes følelser. For i hjertet eller Åndens Kraft, som vitner det når det er oppriktig, at Guds Ånd bor i oss, da har vi prøver eller vitnesbyrd av troens frukter, med en saktmodig, ydmyk og kjærlig ånd som elsker Gud og har vår lyst og fred i å gjøre Hans gjerning, som bevises mot nesten, at vi kjenner Guds kjærlighet på det, når Han, nemlig Jesus, satte sitt liv til for oss, da sparer vi ikke engang vårt igjen, for å hjelpe eller meddele våre brødre det samme gode som vi nyter, 1 Joh. 3, 16 og denne glede å gjøre godt, kan da vel skules av og til her, fordi vi ikke tåler å bære den. Eller åpenbart å føle, men engang vil Jesus bekjenne og åpenbare den, og da får vi kraft til å bære, nyte og smake den glede, uten at den blir røvet fra oss av noen fiende. For vi skal glede oss med Ham i all evighet. Amen.

Hellige Gud! Du som vil vi ved troen skal rettferdiggjøres og ha vårt liv av deg, som du og gir de sjeler, som oppofrer seg til din tjeneste, og vil utrette dine befalinger, tror og mottar deg, dem gir du makt til å bli dine barn. Men de som sniker seg bort og føder noen syndig lyst, eller er lunken til det gode, de har du ikke behag i og derfor vil du utspy dem av din munn, straffer dem med din rettferdighets ånd, ja ødelegger dem helt og trekker dett nådes tilbud tilbake, eller det beviste gode som du ville skjenke dem, når de hadde villet være flittige og tro til å gjøre din gjerning. Vi ber deg, bevar du oss fra å henfalle med dem til noen avvei, enten å stole på gleden eller angsten, som vår Ånd har følt, eller føler, så og at vi ikke skulle bli stolte av det gode, som du viser oss å ville gi og så skjuler igjen, for å prøve oss, og holder tilbake så vi ikke kan, på grunn av vår fordervelse av stolthet, som ikke kan tåle det gode, overbevise oss, så vi heller ikke skulle knurre mot din tuktens Ånd, og gledelige følelsers unndragelse. Lær du oss rett å omgås etter din vilje, ved troens kraft etter Ordet, ved håpet om din beskyttelse, så du til rette tid vil trøste oss, og gi oss engang den glede, som ingen skal ta fra oss, når du har lagt dem alle under dine føtters fotskammel. Hjelp og styrk og led oss til det, du gode Gud og Fader ved Din Hellige Ånd, på grunn av din kjære Sønn, Jesus Kristus vår Herre. Amen.

Fra Hans Nielsen Hauges Postille
Evangeliet på andre søndag etter påske.
Joh. 10, 11 – 16.

Jeg er den gode hyrde; den gode hyrde setter sitt liv til for fårene. Men den som er leiesvenn og ikke hyrde, som ikke selv eier fårene, han ser ulven komme, og forlater fårene og flyr, og ulven røver dem og adspreder fårene. Men leiesvennen flyr; for han er en leiesvenn og har ikke omsorg for fårene. Jeg er den gode hyrde, og jeg kjenner mine og kjennes av mine, likesom Faderen kjenner meg, kjenner jeg også Faderen; og jeg setter mitt liv til for fårene. Og jeg har andre får, som ikke er av denne sti; dem bør det meg også å føre, og de skal høre min røst, og det skal bli én hjord, én hyrde.
Jeg vil gi dere hyrder etter mitt hjerte, og de skal føde dere med kunnskap og forstand, sier Herren. Jer. 3, 15. Dette er Guds løfter og nådeløfter som Han har oppfylt og vil atter oppfylle til fullkommenhet ved sin Ånd og utvalgte tro hyrder, som skal føde eller lede Hans får til vannkilder, Es. 49, vil gjøre alle sine berg til veier så de skal ikke verken hungre eller tørste, men Han skal føre dem til de levende vannkilder, Åp. 7, 17. At Jesus var slik en tro Hyrde, det beviser Han især i gjerningene så vel som i Ord, og derfor sier i vår dags Evangelium: Jeg er den gode hyrde; og så gir Han bevis på at han er det, og sier: den gode hyrde setter sitt liv til for fårene. Men den som er leiesvenn og ikke hyrde, som ikke selv eier fårene, han ser ulven komme, og forlater fårene og flyr, og ulven røver dem og adspreder fårene. Men leiesvennen flyr; for han er en leiesvenn og har ikke omsorg for fårene. Om vi nå er en god hyrde eller vi er leiesvenn, det kan vi speile oss i Jesu Ord og gjerninger. At vi taler om de hyrder som nå en tid i verden har vært nok av, som har latt seg leie og preke når de kunne få god betaling og bli æret og opphøyet. Det var vel nyttig for de arme fårs skyld, som blir så elendig ødelagt ved deres bedrageri under fåreskinn, da de er tyver og røvere. Joh. 10, 1. Iblant mange andre steder i Skriften, kan vi især lese om dem, hva Herrens Ånd sier ved profeten Esek. 13. og 34. kp., der taler han om at de føder seg selv, eter det fete, klær seg med ullen, forviller ja dreper fårene, eller de enfoldige, vannvittige mennesker, dem trekker de gods og penger av, som er ullen, og når de det får, så priser de dem salige og trøster dem i synden, gjør dem sikre og hovmodige, tar bort trøsten, så de blir myrdet. For om slike sier Herren: Fortapte får er mitt folk. Deres hyrder hadde ført dem vill, til fjellene hadde de drevet dem bort. Fra fjell til haug gikk de, de glemte sitt hvilested. Alle som traff dem, fortæret dem. Og deres fiender sa: Vi skal ikke bøte for det – for de har jo syndet mot Herren, rettferdighetens bolig, og mot sine fedres håp, Herren. Jer. 50, 6 – 7. Det vil si: at de falske lærere forfører tilhørerne fra å vandre på fjellet eller leve etter Guds Ord, søker deres leie i fåreflokken med en sann ydmykhet, og fører dem på høydene eller til å opphøye seg, så at de grove ondskapsfulle Kristi lærdoms fiender, som finner at disse bekjenner seg til Kristus og av Hans hellige samfunn, de kan spotte, forfølge ja drepe slike, og likevel påstå at de ikke gjør synd, fordi de ser deres gjerninger ikke er gode, da de synder, at om de bor i rettferdighetens bolig, så gjør de likevel urett i rettvishetens land, Es. 26, 10, og for disses skyld blir Guds navn spottet iblant hedningene, hvilket alt i denne tid så vel av menighetene som især de kjødelige læreres gjerninger, som beviser det så mye, at det behøves bare få ord til å minne enhver om det. For da noen ikke engang er leiesvenn, som er gått til embete for å vokte sjelene, men en ulv, som med sin glupende munn og grådige begjær trakter bare etter å myrde dem so har Åndens liv, og vil oppsluke deres eiendommer. Andre kan likevel lignes med dem, som Kristus sier, som er leiesvenner og er kommet til embete for å vokte og røve fårene, når de kan bli betalte for det. Disse gjør vel, så lenge deres gods og ære ikke tar skade, ja livet især er i god behold. Men skulle de komme i noen fare for disse ting av ulven eller djevelen med sine onde redskaper, når disse søker å forføre, forville, røve og drepe fårene da går slik en leiesvenn i skjul eller unnflyr, for han har ingen kjærlighets omsorg for at det skal bli røvet fra ham, og om han enn det hadde, så har han likevel ingen makt eller forsett å iaktta dem når faren kommer. For han kan ikke tåle og lide skade på sitt eget gods, ære og liv, som han trakter etter og har bare latt seg leie for å få sitt skattkammer her. Slik en hyrde var ikke Jesus, ikke heller må vi være disse lik. Men som Han sier: Jeg setter mitt liv til for fårene; slik en troskap utfordres av en tro hyrde og Jesu etterfølger, som er av Den Hellige Ånd innsatt til hyrde, Ap. Gj. 20, 28 og ikke har noe kjødelig kall, Heb. 5, 4, men åndelig. Av Kristi kjærlighet frivillig tjene, som Paulus, som ikke aktet sitt liv dyrebart. Ap. Gj. 20, 24. I dette kan der vel også bli en avvei ved uforsiktighet i unyttig tid mot Guds vilje, ved formastelse eller stridighet kaste seg selv i den fare, som Herren ville vi skulle unngå. Dette kan også kreves av uforstandige sjeler, ja især av djevelens barn, som søker på alle måter å forderve både ved å lokke og ved trussel. Snart vil de forskrekke oss, til å rømme fra den tid som vi skulle gå imot og stride, og atter vil vi skal bli og fanges, eller rives av ulven, når det var en tid man kunne unngått. Eksempel har vi da i Jesus, Han unnvek da ikke for sin egen del, eller fryktet for å miste noen ting, men når det ikke angikk sin Faders ære at de led, eller at Hans troende ikke tapte noe ved det, i det de kunne bli forførte, og så at Han hadde mer å utrette, til det å befordre det gode. Da unnvek Han mange ganger, som vi ser da de førte Ham på berget og ville slå Ham i hjel, Luk. 4, 29, likeså i tempelet, da de ville steine Ham og Han skjulte seg, Joh. 8, 59, ja da disiplene ville ha Ham med seg til høytiden, så sier Han: Verden kan ikke hate eder; men meg hater den fordi jeg vitner om den at deres gjerninger er onde. Gå I opp til denne høytid! 7, 7 – 8. Paulus lot seg fire utfor muren for å unnslippe; Ap. Gj. 9, 25, som også Kristus sier: Når de forfølger eder fra en by, da fly til en annen. Mat. 10. Med mange flere eks. som vi har på dette. Men dette må da en tro hyrde prøve seg selv og prøves på av andre, om han unnviker eller flyr av frykt for å lide, og trakter etter å bli frelst selv, og har ingen omsorg og kjærlighet til fårene, eller akter på om Guds ære fornærmes, og har ikke noe ønske om å forsvare den. Eller om han unnviker når enten fårene er vel fødde og har fått visdom og kraft til å stå imot ulven, og dertil kan om en er oppslukt ikke redde dem, men ved å unnvike kan bringer mer til deres styrke. Ser seg vider og mer å få bekjent Guds navn, og forsvare Hans ære, som bedre kan skje et annet sted, ved ord og gjerninger å forfremme nestens oppbyggelse. Dette er hans omsorg å bringe videre, og det har ikke en leiesvenn.
Jesus sier atter: Jeg er den gode hyrde, og jeg kjenner mine og kjennes av mine, likesom Faderen kjenner meg, kjenner jeg også Faderen, og jeg setter mitt liv til for fårene. De kjennetegn som Jesus her sier om, å kjennes av sine og å kjenne sine, likesom Faderen kjenner Ham. Det er og noe som Guds barn har mellom hverandre, av Ånden og etter Ordets vitnesbyrd. At de kan kjenne hverandre, straks ved første sammenkomst, på deres åndelige tale, saktmodige og ydmyke vesen, sedelige, enfoldige og troskyldige tale, som i tillegg er overstrødd med salt, Kol. 4, 6, eller Guds Ord, så de følger dem nøye. For en Kristi hyrde kjenner vel sine, og de kjennes av Ham igjen.
Jesus sier videre: Og jeg har andre får, som ikke er av denne sti; dem bør det meg også å føre, og de skal høre min røst, og det skal bli én hjord, én hyrde. Om disse ord er atskille meninger, som vi ikke vil tale om, men gå til grunnen. Ordene kan da vel utlegges på jødene og hedningene, at de andre får, som ikke var av den sti, eller slekt, dem skal også føres hit til den kristelige religion, og Guds kunnskap i liv og kraft, som skjedde ved Jesu preken, og især sine apostler, ja skjer daglig ved Hans tjenere, så alle de som hører Kristi Ord, Ånd, eller levende røst, de føres hit til Ham i den kristelige kirkes samfunn. Men dette er den ypperste utleggelse for oss, når vi vil rette oss etter det, nemlig: at Jesus hadde kalt en del får, eller enfoldige mennesker inn i sin fåresti, som Han gav føde av sitt salige livets Ord, dette besto ikke av det jødiske navn eller kall. For mengden av dem var gjenstridige og utspekulerte i all ondskap, derfor sier Han til dem: I er ikke av mine får. Joh. 10, 26. Men derimot finnes der enfoldige og oppriktige sjeler, som likevel ikke har hørt Kristi røst eller lære, dem bør det å forkynnes, for at de kan bli opplærte etter Jesu Evangelium, som Herren vil ha forkynt over hele verden, som og den føler som drives av Hans Ånd, og at alle skal bli en hjord, det er: ha ett sinn etter Jesus Kristus, og være Hans kjære får, som villig følger Hans lokkende røst, og holder seg til Hans bud og befalinger. Var villig og lydig til å gå dit Han ville sende dem, så førte Han dem og visst på gode gressganger, og dette er Herrens løfter, at Han vil gjøre i sine siste dager, at Han vil redde sine får fra ulven, som vi før har sagt. Nå går det ved Jesu Ånd ut tro hyrder som har Jesu sinn, som har så stor omsorg for fårene, at de vil sette sitt liv til, når de kunne redde fårene ved det, og utbre Guds ære, de er etter Herrens kjærlige hjerte, og får av Gud visst kraft og rikelig velsignelse til å føde fårene med kunnskap og forstand, av Guds Ord som leder dem på salighetens vei, og forener dem i Kristus, samme hva sted, slekt, eller nasjon de kommer, så blir de likevel en hjord og hvor mange hyrder vi enn er, så blir vi likevel alle som en i Jesu sinn. Amen.

Trofaste Hyrde! Herre Jesus Kristus, du var den du gav deg ut for, og svarte til dine Ord med dine gjerninger, ja gi til kjenne av din levende kraft, saktmodige ydmyke røst, din troskap, omsorg og kjærlighet for de arme får, at du vil redde dem, av dette kan de og kjenne deg, så vel som alle de der er utsendte av din Fader, og drives av Hans Ånd. Gi du oss nåde og kraft, å være iblant dine tro hyrdes tall, å følge ditt eksempel i troskap og sannhet, så vi ikke skulle være lik eller med leiesvennene, å fly når faren kom, og det gjelder å forsvare dine får, eller ditt navns bekjennelse. Bøy du oss alltid under deg, og la din kraft, visdom og forstand tilta i oss, så vi kunne samle mange sjeler til din fåresti. Hindre Satans list som da vil snike seg inn med splid og misforståelse, for å få oss atskilte. Bind du våre hjerter fast til å bli ett i deg, så din Ånds røst alltid måtte høres i våre hjerter, og vi blir en stor forsamlet hjord, som kunne samles inn i ditt rike. Dette ber vi dem inderlig om. Amen.